Jeg er et menneske som benytter dyr til transport, idrett og underholdning, og jeg kan ikke bagatellisere at det er jeg som hundekjører som sitter med ansvaret for å begrense. For vi har avlet hunder som er villig til å løpe seg i hjel for oss, og det er jeg som må passe på at de ikke gjør det.
I dyrevelferdsloven heter det at det er forbudt å utøve vold mot dyr (jf.§ 14). Og den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser, samt arrangør av slike aktiviteter, skal påse at dyr ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger (jf.§ 26)
Men hva er frykt, skade og unødige påkjenninger for en trekkhund? Frykt i hundeløp handler om ytelse basert på redsel heller en glede, skade er nedsatt funksjon og smertefulle tilstander mens hundene arbeider, mens unødige påkjenninger handler om hver enkelt hundekjørers etikk og moral, og dens forståelse for hvert enkelt individ i hundespannet. Og det er her vi som enkeltmennesker i hundesporten må gjøre oss opp tanker. For etikken i hundesporten er en forutsetning for at hundene våre skal leve gode og verdifulle liv.
Under Finnmarksløpet i 2015 veltet jeg sleden i et vindkast på knallharde fokkskavler. Det var glatt, og ende med at hundespannet ble en stor krøll og at en av hundene mine fikk vaierlina mot bicepsen da spannet rettet seg opp. Jeg så ikke at hun var skadet, og så ingen halthet før jeg kom til Jergul.
Veterinærene mente det var en «lårhøne», og kjente at muskulaturen var øm. Jeg masserte og jogget henne varm før vi skulle kjøre videre, men jeg hadde et valg.
Skulle jeg la Olympia bli igjen hos handlerne mine, eller skulle jeg ta henne med videre? Jeg valgte det siste, og Olympia havnet fort i sleden. Hun haltet, men klarte å løpe sammen med spannet. Så jeg kunne latt henne løpe der, slippe unna masse styr, stopp og bruk av verdifull tid i en konkurranse, for så å sette henne ut i Mollisjok. Men jeg valgte sleden.
Og hvorfor gjorde jeg det? Jo, for det er mange avgjørelser som skal tas. De er basert på erfaringer, men også på etikk og moral. Jeg valgte å ta Olympia med videre i løpet i mangel på erfaring, men jeg valgte å ta henne i sleden fordi hun ikke skulle ta konsekvensene av mitt dårlige valg.
Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet. (Fra Lov om dyrevelferd, § 5.)
Er det mishandling når vi hundekjørere drar ut fra sjekkpunkt med opplagt skadde hunder og legger fornuft og vett til side for konkurransen? Er det alvorlig svikt vedrørende tilsyn og stell når en sliten hund ikke har fått i seg nok mat, og ikke fått tilstrekkelig hvile for til å kunne løpe neste legg? Jeg bare spør.
Men hvorfor skal vi konkurransekjørere egentlig handle etisk riktig i forhold til hundene våre? Dersom vi kan tjene mer penger, bli mer berømt og få mer prestisje ved å kaste etikken over bord? Hvorfor i all verden skal vi handle etisk riktig dersom ingen tør å si noe, og dersom det ikke finnes konsekvenser for brudd på lovverk, regelverk og etiske normer – hvis vi faktisk ikke taper på å kjøre en hund med smerter eller i grenseland for hva som er forsvarlig dyrevelferd.
Jo det er ett enkelt svar; Vår sport og hundenes velferd vil bli bedre dersom vi hundekjørere viser omsorg og respekt. Hundesporten vil bli bedre fordi vi i større grad vil kunne konkurrere i gjensidig tillit med hundene våre. Og ikke minst vil hver enkelt hundekjører kunne stå bak på sleden både lykkeligere og i mer harmoni med seg selv og sin samvittighet. Til syvende og sist - så handler dette om oss selv, den vi er som hundekjører. Og vi må tørre å reflektere over at vi har avlet hunder som er villig til å løpe seg ihjel for oss.
