I utgangspunktet hadde Hanna satt av tre år til lidenskapen hundekjøring og konkurranser. Tre år, som ikke helt ble som hun hadde tenkt seg, tross 17. plass i FL 1200 i 2018 og seier i FL 600 i 2019. For i denne tiden, har alt annet enn hundekjøring blitt satt på vent.

- Når denne sesongen er over har det gått tre år. To og et halvt løp har det blitt og egentlig var planen å kjøre seks langdistanseløp disse årene. Sånn ble det ikke. Og er det noe jeg har lært, så er det at ting ikke alltid blir som man tror eller planlegger, sier hun.

Det var da Hanna var ferdig med videregående skole at hun bestemte seg for å satse på hundekjøring. Forholdene lå til rette, hun grep sjansen. Allerede da visste hun at satsningen hadde en tidsbegrensning.

- Jeg klarer ikke å styre den «skuffa-følelsen», selv om jeg var forberedt på at Finnmarksløpet kunne bli avlyst, også i år. Det handler om planene jeg hadde for disse tre årene og jobben som er gjort gjennom hele sesongen og årene før, sier Hanna.

 

 

Satser videre - ett år i slengen

Nå har Hanna bestemt seg for å satse ett år til. Utdanning er satt på vent, enda litt til.

- Jeg tar ett år i slengen. Hovedproblemet er at jeg fortsatt bor hjemme, og det gidder jeg absolutt ikke i mange år til. Tror nok de fleste på min alder kjenner at de er klar for å flytte ut, og det er vel ikke meningen at en 21-åring skal bo hjemme, ler Hanna.

Hun innrømmer at det vil bli et vanskelig valg å ta den dagen hun bestemmer seg for å flytte ut. For hun vet hva som skal til for å kunne stå på helt egne ben med egne hunder.

- Jeg kan ikke bare ta med meg hundene og starte opp egen kennel. Jeg vet at jeg står ovenfor noen vanskelige valg i framtiden. Og jo mer jeg kjører hund, desto vanskeligere blir det. Jeg kan knapt være borte en helg uten å kjenne på sterk lengsel etter å være sammen med flokken. Hundekjøring er en så stor del av identiteten min, sier 21-åringen.

 

 

- Støtt unge hundekjørerne

For Hanna er det viktig at det satses på unge hundekjørere i Norge, at sponsorer ser verdien av å løfte fram de som drømmer om å kjøre løp, men som kanskje ikke har alle de ressursene som kreves for å klare det.

- Jeg har vært heldig. Jeg får nesten dårlig samvittighet hvis jeg sier at noe er tungt i dette «gamet», for jeg er så privilegert. Jeg har dét apparatet rundt meg, og det er det få eller kanskje ingen andre på min alder som har. Derfor er det så viktig at sponsorer og andre som har muligheten til å bidra for unge hundekjørere, gjør det. Hvis ikke, så er det nesten umulig å få dette til, sier 21-åringen.

For det handler ofte om økonomi.

- Denne sporten er ekstremt ressurskrevende. Ikke bare når det kommer til innsatsen hundekjørere legger inn i trening og stell av hundene, men også det å ha råd til å holde på, sier hun.

 

 

Enormt lærerikt

For Hanna har læringskurven vært bratt, selv om hun har vokst opp i en løpskennel med løpskjørere rundt seg hele livet.

- Jeg blir aldri utlært. Det er så sinnsykt mye å forstå, hver eneste dag. Og noe av det viktigste jeg har fått erfare, det er verdien av å trene hundene selv. Eller det å gjøre det aller meste selv egentlig. Alt fra fôring til stell og trening. For jeg har fått kjenne på en løpskjørers verste mareritt for å si det sånn, sier hun.

Og marerittet, det opplevde Hanna på det første lange Finnmarksløpet hun skulle ut på. 1200 kilometer skulle gjennomføres som Norges yngste deltaker noensinne. En reise som skulle vise seg og bli den tøffeste fram til nå, men kanskje også den mest lærerike.

-  En ting er følelsen av å gjøre meg fortjent til å kjøre løp. Gjør jeg jobben med hundene, så fortjener jeg å kjøre løp med dem. En annen ting er sikkerheten på at jeg kjenner hundene godt. Jeg analyserer alt - hele tiden. For jeg har opplevd å kjøre løp uten å ha gjort all jobben selv. Og da ble løpet tøffere. Jeg møtte veggen mange ganger, og på et tidspunkt underveis var jeg faktisk usikker på om tilliten mellom spannet og meg var godt nok, og det var helt forferdelig, forteller Hanna.

Spannet satt seg ned, ville ikke gå. Hanna følte hun hadde feilet som hundekjører.

- Det gikk jo bra. Jeg gikk rolig fram og byttet lederhunder, og kom meg videre. Likevel tror det er noe av det verste jeg har opplevd som hundekjører, og den situasjonen vil jeg aldri havne i på nytt. I det løpet lærte jeg utrolig mye. Spannet er et speilbilde av meg selv og den innsatsen jeg har lagt ned i forkant, sier hun.

Men det er ikke bare en potensiell parkering på løp som driver Hanna til «å gjøre alt selv». Det er også følelsen av å ha en viss kontroll med det som foregår i hundegården.

- Jeg må ha kontroll. Folk sier jeg er litt sprø. Jeg er nesten litt manisk opptatt av å gjøre alt med hundene selv. Hver eneste detalj.  Mens ellers i livet, hvis jeg ser bort fra hundekjøring, så tar jeg det stort sett som det kommer, smiler Hanna.

- På tampen Hanna, er det noen råd du vil komme med til unge hundekjørere som drømmer om å kjøre lange løp?

- At all jobben man legger ned, er verdt det tilslutt, smiler hundekjøreren.