Hello Musher tok en prat med hundekjører Karolina Karas (38)

- Egentlig har jeg ikke gjort så mye utenfor arktiske strøk når jeg tenker meg om. Når jeg har fri bruker jeg tiden min på hundene mine. Hundelivet her på Svalbard er ganske annerledes enn på fastlandet. Per nå har jeg fem trekkhunder boende i byens hundegård der jeg leier plass. Jeg står på fjortendeplass på venteliste for å øke antallet hunder, og det kan fort ta et par år. Så det er ikke bare å avle selv heller.

- Drømmen er et åttespann. Jeg har holdt på med hundekjøring så lenge nå at jeg blir deprimert hvis jeg ikke får kjøre med hunder. Selv har jeg ikke konkurranseinstinkt, og kjører for gleden. Likevel finnes det en litt utilgjengelig drøm langt der inne om Iditarod og andre lange løp. 

Det som er den største ulempen her oppe, er at det ikke er mulig å slippe hundene løs - uansett. Det er litt synd at de alltid må være i bånd. Akkurat nå er det fortsatt barmarkstrening som gjelder, og jeg er ute med gjengen min annen hver dag.

- Det fine med å ha en felles hundegård, er at jeg alltid har hundepass. Det gir frihet til å kunne reise bort, eller på jobb uten å måtte bekymre meg for flokken min.