- Jeg kjøpte Bolivar (6,5) som familiehund da barna mine var små. Det var før jeg møtte Thomas Wærner, mannen min. Og du kan tro det var overveldende da han skulle bli kjent med alle bikkjene til Thomas da vi flyttet sammen. Nå er han kongen i hundegården, helt sjef. Det er nesten komisk, men han er hunden som valpene vokser opp med og som raskt viser hvem som er sjef fra de er små. Dermed tror de fortsatt han er sjef i hundegården som voksne. Bolivar har makta i hundegården, og det vet han veldig godt, forteller Guro.

Så skulle det fatale skje. To hundespann skulle på treningstur ut fra hundegården og opp i vinterfjellet. Ute var det kaldt. Mengder nysnø hadde lagt seg på under et døgn. I tillegg var det ventet sterk vind, den typen vær man alltid har respekt for i fjellet. Men Bolivar, som ofte er med på trening når været tillater det, skjønte ikke at akkurat denne turen kunne blitt den siste.

- Han elsker å løpe løs etter spannet, og er gjerne med på femmilsturer. Utfordringen er pelsen og potene, for det setter seg klumper. Han er definitivt ingen pyse, men at han skulle stikke etter spannene akkurat denne dagen - det var ikke planlagt. Så da Thomas og Mads kom inn, tok det litt tid før noen av oss skjønte hva som hadde skjedd. Noe skurret, forteller Guro.

Da var det bare å sette seg på scooteren. Lete. Men ingen Bolivar, ingen spor. Ingen tegn.

- Det var fortvilende, for Bolivar kommer bestandig hjem. Da jeg sto opp neste morgen fikk jeg lettere panikk, tenkte allerede da han han mest sannsynlig var død. For været ute var ikke for pudler, det er sikkert. Det snødde fortsatt, var kaldt og vinden enda sterkere enn dagen før. Jeg tenkte han antageligvis lå inni fjellet som en stor snøball, at han ikke klarte å bevege seg, forteller Guro.

Dag to. Ingen Bolivar. Ut med scooter. Ut med hundespann. Fortsatt håp?

Dag tre. Ut med scooter. Ut med hundespann. Bolivar er død.

Dag fire:

- Jeg kjente meg skikkelig trist og deppa. Ingen tips etter utallige facebook-delinger hvor jeg etterlyste Bolivar. Jeg begynte som smått å gi slipp, innså nå at hunden var død og at han aldri ville komme hjem igjen til flokken sin. At vi hadde mistet sjefen, valpetreneren og familiehunden vår.

Så fulgte Guro magefølelsen. Den som ikke alltid lyttes til, men som ofte dukker opp i uvant styrke i grevens tid. Hun tok skiene i bilen og dro til den nypreparerte skiløypa. Været hadde stilnet.

- Så svinger jeg inn på parkeringsplassen, og der står Bolivar. Jeg blinka med øynene og trodde helt ærlig at jeg så syner. Det var så ekstremt følelsesladet. Jeg gikk ut av bilen og ropte på han - og vet du, da stikker han av. Vil ikke komme bort til meg. Det var fortvilende, forteller Guro.

Bolivar var i «overlevelsesmodus». Etter fire døgn alene i fjellet, hadde urinstinktene slått inn.

- Han virket nesten vill og ikke minst livredd. Jeg kjørte etter han, og på tredje forsøk skjønte han hvem jeg var. Likevel var han i en sjokktilstand. Så ufattelig sliten. Så jeg tok han hjem og undersøkte han, forteller Guro som er dyrlege.

Bolivar hadde litt såre poter, noen små klumper mellom tærne og var litt rød i armhulene etter sannsynlig baksing i dypsnøen på leting etter flokken sin. Ellers helt fin i kroppen, men selvsagt utslitt.

- Vet du, jeg tror han må ha funnet ly under en hytte eller noe. Han må blitt distrahert av noen ryper og samtidig mistet sporet i uværet og rota seg vekk. Men jeg har virkelig fått ny respekt for Boli. Han har liksom blitt «street wise» nå, og jeg ante ikke at han var så tøff.

Man skal ikke skue en hund på hårene - det er sikkert.

- Kanskje har puddelen fått en litt ufortjent status, for en puddel er definitivt ingen puddel når det kommer til stykket. I hvert fall ikke en som tror han er en alaskahusky, smiler Guro.