- Vet du, jeg har fått sponsormidler denne sesongen, og da er det virkelig mye lettere å motivere seg. Det blir lettere å dra ut på de tunge dagene. Man blir rett og slett lettere til sinns når det går an å planlegge mer enn tre uker fram i tid. For å være ærlig, så mister jeg litt av pågangsmotet når spriket mellom ressursene man har blir for store i konkurransesammenheng, sier Ronny.

Så i år skal gjengen i Sniffkennel både til Femundløpet 650 og til Finnmarksløpets 1200-kilometer.

- Når jeg er ferdig med Femundløpet så reiser jeg rett opp til Tana til Ronny Sveberg for å trene de siste milene før Finnmarksløpet. Og at jeg nå har lagt slike planer - det er ikke dagligdags, ler Ronny.

 

En tøff uke på sporet

Finnmarksløpets 1200-kilometer krever sine forberedelser, og akkurat det vet Ronny.

- Det å forberede hundene til å gå ei hel uke i strekk kontra tre dager i strekk er stor forskjell. Jeg tror man må lære hundene mer på lina og forberede dem mer mentalt. «Det er ikke over i morgen». Rett og slett ha fokus på neste halmbunt. Jeg har kjørt FL 1200 en gang før, og da brukte jeg sju dager, forteller Ronny.

Han forteller at det også er stor forskjell mellom kjørestilen under de to lengste løpene i Norge.

- Når jeg kjører Femundløpet, så kjører jeg tøffere enn under Finnmarksløpet. Jeg trener heller ikke så lange drag i forkant av Femundløpet. For å kjøre Finnmarksløpet, så legger jeg meg på turer mellom åtte og ti mil gjerne, og på den måten kommer flokken inn i «løpe langt-modus». De lærer å moderere seg, og da er de enklere å holde skadefri, sier Ronny.

Han mener Finnmarksløpet krever et enda større stålfokus på detaljnivå enn Femundløpet.

- Man slurver ikke med noen ting når man skal kjøre 1200 kilometer. Man slurver ikke med en eneste sokk eller en eneste pote. Da får man ris på egen bak på slutten av løpet. Man må virkelig være knallgod på det å stelle hundene. Det må sitte i fingertuppene. Det er et stort ansvar å kjøre sju døgn i strekk med hunder, sier han.

Han mener Femundløpet er et tøft løp, men vanskeligere å disponere enn Finnmarksløpet.

- Det tar tid for meg å finne roen på sporet. Jeg liker at spannene sprer seg og jeg får kjøre alene med hundene. Da slutter jeg å se meg over skuldra etter andre spann, slutter å stresse og kjører mer hund. Jeg liker at det tid til å stoppe og ta på den sokken som ramlet av, sier Ronny.

 

15 hunder i trening

For Ronny blir det både spennende og utfordrende å trene 15 hunder hvor 14 skal være klar for start i Alta i mars.

- Jeg tenker litt på det, og er litt spent på om jeg får det til. Jeg må være ekstremt forsiktig hele veien, og er utrolig observant. Er det den minste ting som forandrer seg i steget hos en hund, så reiser jeg til Ingrid Wiik Haugbjørg med en eneste gang. Inntil nå har jeg hatt behov for det én gang, og er evig takknemlig for å ha henne som sponsor. Det gjør at jeg kan klare meg med få hunder. Hun lærer meg mye og det året hun var med som handler under Finnmarksløpet, var kanskje året jeg lærte mest om hundestell, sier Ronny.

Å trene de samme hundene gjennom en hel sesong, og samtidig forhindre skader, handler også om å trene sakte. Holde hundene i nedre del av travet. Gjerne brøyte spor og bygge muskulatur.

- Hundene mine får aldri løpe fritt i spannsituasjon, foruten i kortere løp når jeg mister hodet selv. Da går det gjerne i galopp, humrer hundekjøreren.

Å holde farta nede mener Ronny er svært skadepreventivt.

- Jeg er livredd for skader, og så er det slik at jeg vil bestemme farta hundene løper i. Akkurat nå ligger vi mellom 10 og 12 kilometer i timen i snittfart og jeg tror ikke jeg har vært over 12 kilometer i timen gjennom hele høsttreningen. Jeg bremser og lar hundespannet dra, sier han.

Etter hvert når ATV´n settes inn for høsten og sleden tas fram økes gjerne farten etter terrenget.

- Jeg kjører storspann, og klarer ikke alltid å holde igjen - og da går farten litt opp. Likevel, så vinner man aldri løp med å kjøre fort. Det er snittfarta som gjelder. Jeg prøver å finne en flytfart som hundene lærer seg. Den kan de lett holde i ti mil, sier Ronny.  

 

Sakte og tungt

Ronny husker hundekjører Petter Karlsson spurte hva han hadde gjort annerledes da han havnet på pallen under Femundløpet i 2016, hvor han senere tok fjerdeplassen under Finnmarksløpet.

- Jeg svarte at jeg hadde passet på at hundene ikke hadde «småvondter». Som potesprekker og lignende smårusk. Så hadde jeg også kjørt sakte og tungt. Da kom resultatene, forteller han.

På høsttrening kjører ikke Ronny lengre enn tre mil i slengen.

- Bikker jeg tre mil så må jeg fram med potesokker og det blir mer styr og stell. I tillegg tror jeg ikke det er nødvendig å kjøre lengre. Noen dager kjører jeg 2,5 mil morgen og 2,5 mil kveld. Jeg tror fort treninga kan overdrives, det har jeg sett selv, sier hundekjøreren.

Likevel kjører Ronny på. November er en av de tøffeste månedene, selv om årets treningssesong ikke har vært optimal.

- Er det sledeføre og forhold i november, så kan jeg trene alt fra 130 til 160 mil. Så trapper jeg ned i desember hvor jeg ligger på alt mellom 90 og 120 mil. I januar kjører jeg lange tunge turer. Da sanker jeg overskudd, trener på foring på sporet og gjør alt ute sammen med hundene. Jeg har snakket mye med andre hundekjørere opp gjennom årene, men har etter hvert funnet ut av hvordan jeg skal gjøre ting selv. Det aller viktigste for meg er faktisk å lære bikkjene å kjenne, sier Ronny.

Og er det noe han har lært «the hard way», så er det at jo mer han jager etter å vinne - jo dårligere går det i sporet.

- Jeg har måttet lære meg å bare kose meg. Og da går alt så mye bedre. Jeg er et konkurransemenneske og jeg blir fort heit i toppen under løp. I en konkurranse så ønsker jeg helst å være best, men for meg har det å være best etter hvert blitt å være stolt av det jeg får til. Mantra er å ikke pushe hundene over grensen, sier hundekjøreren.  

Han har innsett at det blir for stor avstand mellom han og de store kennelene med tanke på å prestere år etter år.

- Min fordel når jeg først konkurrerer er nok at jeg kjenner individene svært godt, sier Ronny.

 

Unghunder - fortere sliten

Ofte har Ronny stil til start med relativt unge hunder i spannet - i tillegg til mange rutinerte.

- De beste bikkjene over år er gjerne de som har stilt på løp som 1,5-åringer. De blir fortere sliten, får gjerne småskader og er ikke optimale som to-åringer. Men der imot på tredjeåret, da er de som seksåringer i hodet. Så konkurransemessig, så tror jeg ikke det å kjøre unge hunder i løp er så farlig som folk tror. De bare behøver bare litt tid. Det er min erfaring, sier Ronny.

Han mener alt kommer an på hvordan de unge hundene kjøres, og hvilke forventninger folk har til dem.

- Kjører man hundene for hardt så ødelegger man alle. Både unge og gamle, sier hundekjøreren.

Han husker året han kjørte inn til en tredjeplass på den gang 100-mila under Finnmarksløpet. Da han ringte til samboeren Lilliane og ba henne plukke han opp rett før målgang.

- Jeg var så skamfull. Jeg hadde kjørt hundene mine altfor hardt. Jeg var rett og slett ikke høy i hatten og den opplevelsen satte seg i kroppen. Jeg følte meg ikke som noen medaljevinner da, sier Ronny.

I dag kjører han bestandig etter det svakeste ledd i spannet.

- Og jeg vet at jeg ofte kommer i mål med et lite spann, og det allerede før jeg starter på løp. Det er fordi jeg har med meg hunder jeg vet jeg må sette ut underveis. Så kjører jeg de så langt det går, unge eller gamle, sier Ronny.

Han mener det er det mentale som kan ødelegges hos en ung hund. Ikke en håndleddsskade den første sesongen.  

- Derfor kan jeg starte med unge hunder i spannet, men setter de ut før de er mentalt utslitt, sier Ronny.

 

Livsnerve 

For Ronny er hundekjøring livsnerven. Det som får han opp av senga, ut i naturen og som gir mening.

- Når jeg tenker på det å dra til fjells med hundene, så kribler det i magen. Akkurat det blir ikke borte. Og i høst har jeg bygget meg bil. En Toyota HiAce med soveplass. Det blir digg etter mange år i framsetet på Dodgen, ler Ronny.

- Så hva er målet med disse løpene Ronny, i tillegg til å komme seg til start med 14 hunder?

- Jeg skal prøve å gjøre en god profil. Femundløpet blir mer tur i år hvor jeg tar ut hunder tidlig heller enn for sent. Jeg har jo gjort dette før og kommet meg til mål. Knivseggen er antall hunder, men jeg har vært innstilt på dette. Det blir en konkurranse mot meg selv i å ta så godt vare på hundene som jeg overhodet klarer. Og egen fysikk? Joda, den er bra den. Jeg skal nok klare å flyge opp ett par bakker i år også, smiler Ronny.

Du mistet superlederen din Arnt i høst, har du noen ny arvtaker? 

- Reiki. En kjempeleder, med et hode som imponerer. Sønn etter Hermann. En hundreprosenter. Rart det der når man har bunnet seg til en fast leder man stoler på, for så å miste den. Det blir nok litt rart å kjøre uten Arnt - for han var en 110-prosenter. Når vi begynte å nærme oss Jotka, så satt han opp farten mot mål. Tar nok lang tid før jeg får en leder som han eller Hermann, sier Ronny.   

Hva er drømmen Ronny, sånn framover?

- Jo det er å vinne i Eurojackpot, og kjøpe hele Finnmarksløpet. Kanskje hadde det blitt noen nye regler da. Som at alle hundekjørerne måtte registrert en pool på 20 hunder i august, og maks fått lov til å bytte ut fire rundt juletider, ler hundekjøreren.