Så er det dette med motgang og medgang. Hva skjer når målet blir virkningsfullt motsatt vei - ikke positivt sett, men negativt?  For det er ikke til å unngå, at hundekjøring noen ganger er i heftigste laget. Og det behøver ikke å handle om timer på sleden og tøff trening i uvær og minusgrader, men om alt det andre rundt. For min egen del er det tilretteleggingen for å kunne drive med hundekjøring som virkelig tar på. Det å ha det «på stell» og ikke minst en økonomi som kan bære livsstilen. For den bærer seg ikke selv.

Snakket med en god hundekjørervenninne i dag. Som nylig har oppdaget at kennelen er infisert med en parasitt. Sannsynligvis skabb, og det med et valpekull på tur. Vi snakker tusenlapper som flyr ut av vinduet, barberte hunder og et godt stykke arbeid for å bli kvitt jævelskapen. De som har opplevd dette - de vet hva jeg snakker om. Så ja - det blir kjipt underveis, ut av det blå noen ganger. Kom til å tenke på hva jeg kan sammenligne akkurat dette med, i et idrettsperspektiv. Og finner egentlig ingen ting relevant som kan sette noe slikt i kontekst. Kanskje en slags meget lokal mikropandemi, tatt det siste halvannet året i betraktning.

Vi snakket også om dette med motivasjon, og definerte mål som trigger. Det å skulle bestemme seg for å enten kjøre Finnmarksløpet til vinteren eller ikke. Om det med langsiktighet, og om hva som bor i de menneskene som stadig uanfektet durer på år etter år, sånn sett utenfra. Og ikke minst det med å «miste løsta». Og at det eneste som gir glede akkurat nå er en flokk med høns. Ikke hundekjøring, for min gode venninnes del. Ukompliserte og primitive høner som faktisk legger spiselige egg i all sin enkelhet.

Jeg husker tiden jeg egentlig ikke visste hva som krevdes av meg for å nå målet om å kjøre løp med hundene mine. Om fastheten i å komme seg til startstreken, det følelsesmessige som trigget, utfordringer underveis jeg ikke så komme før de var der, men som bare ble fikset på strak arm - sånn sett i ettertid. Men jeg husker også den "søte naiviteten".  En slags blåøyd uerfarenhet som egentlig var god å ha. For nå jeg vet hva som kreves i mitt "mål-univers", hva det koster og hvilke utfordringer jeg høyst sannsynlig støter på underveis. Noe som gjør det vanskeligere, for min del, å sette meg et virkningsfullt mål som trigger følelsene nok til å bli så motivert som jeg en gang var.

Men, det man fokuserer på får man ofte mer av. Derfor har jeg nå avtalt et intervju med hundekjører Marit Beate Kasin, om nettopp motivasjon. For jeg tror vi har mye å hente hos hverandre i dette langsiktige prosjektet som hundekjøring riktignok er.