Det er en eksistensiell krise å avslutte en løpssesong. Jeg har gitt alt, så er det brått slutt. Hvem er jeg? Føler meg ensom, ikke stolt og glad over å ha klart tre langdistanseløp, med en bitteliten løpskennel med base midt i Bodø by. Ikke stolt og kry over å ha stått i stormen, gitt jernet når utfordringene sto i kø. Jeg føler meg tom. Bobla sprakk, i Alta.

Jeg er ikke den samme som for ni måneder siden, et helt svangerskap med alt løpssesongen tok og gav. Jeg sitter i et livsrom hvor jeg skal finne meg selv igjen. Jeg har forstått at jeg befinner meg på normalnivå, men jeg kjemper etter balansen. Alt som oppstår her inne kjennes brutalt. For jeg er så mottakelig nå, etterpå.

Det er som om noe har dødt inni meg. Kreftene jeg bruker på en tannpuss er større enn på ferden mellom Skoganvarre og Jotka, da vinden herjet rundt oss, mot oss og kanskje inni meg et sted. Jeg er frakoblet motet og drivkraften. Jeg er frakoblet målet, det seiglivede lidenskapelige målet. Reisen er slutt, men skal jeg miste meg selv?

Jeg går ut i hundegården. Jeg blir nesten kvalm med tanke på å stå på sleden. Det jeg kan tilby hundene mine nå er kos, nærhet og takknemlighet. Jeg setter meg ned, lar alle snutene søke ansiktet mitt. Lukker øynene og føler på den intense nærheten. Jeg kjenner svakt på min egen identitet. For det er det de er disse enestående atletene. De er en del av meg.

Jeg har vært så bestemt. Så inderlig fastsatt, så samvittighetsfull ovenfor målet. Hatt en så ekstrem indre disiplin til tider, at jeg ikke skjønner det, at det gikk an. Nå jobber drivkraften mot seg selv. Jeg gråter mens jeg tenker, føler og famler. Jeg ler av billige «tenk positivt-triks», mens jeg forsøker å forstå alt baklengs. Kanskje ville en fastlege gitt meg lykkepillen.

Men jeg har lært. Og jeg vet nå, at dette er selve livet. Etterpårommet er en del av det å kjempe hardt mot noe, for noe – før det blir stille. Jeg tror at mange har det sånn etter en kraftanstrengelse, etter knallhardt fokus over tid. Skuespillere etter en stor filminnspilling, fjellklatrere etter en ekspedisjon eller soldater etter tjeneste i utlandet. Filmen er ferdig – vi nådde toppen – vi er ikke i beredskap mer – hva nå?

De kaller det “Post Expedition Blues”, eller “Post Production Depression”,  som en slags diagnose. Jeg kaller det etterpårommet, og mener det er en del av det å være menneske. Tomheten, ensomheten og ubalansen er sjelas måte å be om ro, restitusjon og legedom. Etterpårommet er tiden derpå, tiden for å hente meg inn – til neste gang. For jeg trenger en pause. Jeg behøver å være frakoblet, for en stund.

Jeg spoler tilbake. Til da jeg satt Rexi i singel led og bad så pent om hun kunne gå nok en etappe for meg, alene der framme mot ingenting, bare hvitt, mens tårene mine rant. Jeg spoler tilbake til da jeg sa at jeg ikke klarte mer, før jeg kjørte ut igjen som om ingenting var sagt. Jeg spoler tilbake til følelsen etter kampen om å nå mål i Røros, da vi var så slitne at vi gikk sammen opp bakkene mot Tolga etter nesten 20 mil i ett strekk. Jeg ser hendene mine fulle av sår, poter preget av hundrevis av mil. Jeg hører slurping fra skåler, kjenner lykkefølelsen av næringsinntak. Jeg lytter til egne oppmuntrende ord, og husker liner som strammer seg og krafttak opp bakkene på vidda.  Og jeg innser det og skjønner at det ikke var selve målgangen som var den store opplevelsen, det var ikke Alta som var drivkraften denne tiden. Det var alt underveis, til siste slutt. Så kjære pågangsmot, drivkraft og ståpåvilje. Bare vent litt, så vi sees snart igjen.