Rett på sak mener King at for høy fart i starten av løp er en sammenfallende trend i all langdistanse.

- Dersom man kjører for raskt og for hardt ut i starten av et løp, så leker man med dynamitt. Ja, noen hundekjørere kan vinne med å kjøre hardt ut, men det er ikke enkelt, ikke trygt og du kommer kanskje ikke til mål. Men, den som har tålmodighet der imot, sier King, som mener mye handler om personlighet og i utfordringen med å klare å gire seg ned.

Han fristes til å bruke ordet testosteron. 

-  Testosteron er vanskelig å styre og er et farlig dop. Jeg har sett det igjen og igjen, og har personlig sloss mot dette selv. Kanskje grunnen til at de fleste krigere er menn? Det kan ha sin fordel, men jeg tror ikke det er helt tilfeldig at kvinnelige hundekjørere gjør det så bra på løp, sier hundekjøreren.

Han mener kvinner har et sterkere omsorgsinstinkt.

- Kvinner begrenser seg gjerne for å presse hundene for hardt. Og nettopp dette er oftere en suksessfaktor enn ikke. For «Slow is smooth, smooth is fast», et fantastisk lite mantra, sier hundekjørerlegenden.

 

«The killer instinct»

Han trekker fram en viss stereotypi, enkelte forutsigbare egenskaper relatert til kjønn. Og har ingen problemer med å generalisere. Både når det kommer til mennesker og hunder.

- Tisper er mer kresne i matveien, og de jobber generelt sett ikke så hardt. Og jeg har hatt nok tisper til å vite dette. Men, de fullfører også flere løp, mister ikke hodet og de holder kroppsvekten. Det finnes noen generaliteter forbundet med kjønn, og bruker man disse i kombinasjon med personlighetstrekk og drivkraft – så får du du en hannhund som kan kontrollere testosteronet. Eller du får en kvinne som kan styre omsorgsinstinktet og balansere det mot å følge klokka på vei opp løypa. Det handler om å maksimere styrker og begrense svakheter, sier hundekjøreren.

Han snakker videre om «the killer instinct», det å kunne presse grenser og om hva han ble fortalt var nødvendig å ha innabords for å vinne løp og konkurrere i toppen – år etter år.

 - Og jeg trodde på dette selv, de egenskapene du må inneha dersom du alltid vil vinne. Men hva gjør du som hundekjører den dagen en hund faller om og dør i en konkurranse? Er du sikker på at du er forberedt på en slik hendelse? Jeg spurte salen på et rookie-møte om dette, for det er noe man bør tenke på. Det kan skje, og har skjedd. Man kan jo reflektere litt. For på et tidspunkt vil du uansett se hundene dine mer slitne enn du ønsker at de skal være hvis du skal konkurrere. Og vil du virkelig lære hvordan du går dit, spør King.

 

«Dead Dog Rule»

I mange år har King vært forkjemper for ulike regler på løp, også at man automatisk er ute av konkurransen i det en hund dør. For han handler det om hvem som er ansvarlig for hundene i spannet på løp. Noe King mener er hundekjøreren selv.

- Jeg har kjørt løp med både denne regelen, men også med regler hvor vi ikke hadde anledning til å sette ut hunder underveis, forteller King.

Han husker at hundekjørerne ble opprørte, og mente det ikke gikk an å fullføre uten å kunne sette ut hunder.

- Konsekvensene ble at vi kjørte spannene annerledes. Vi løftet kjøringen, høynet nivået og presterte tilsvarende, sier King, som i 2011 mente det var behov for endringer i hundekjørersporten.

Endringer han mente ville gjøre løpene bedre, som ville beskytte de frivillige, sponsorer og ikke minst løpsorganisasjonene fra å bli satt i svært vanskelige situasjoner.

- Hvordan rettferdiggjør vi det ovenfor sponsorer når en vinner mister en hund på sporet? Ingen hunder er ubetydelige, verken for en hundekjører, for løpet eller for sporten, sier King.

 

- Flere som fullfører de korte løpene i Norge

King synes det er interessant at det er vesentlig flere hundekjørere som både kjører og fullfører de korte løpene i Norge.

- Det er viktig at man fra organisasjonssiden forsøker å forstå dynamikken som påvirker dette. Jeg tror det helt enkelt handler om både ressurser og interesser. Det koster mindre og er enklere å klargjøre seg for de kortere distansene, men jeg synes det er interessant å filosofere om hvordan det ville sett ut hvis det bare fantes en klasse. Ville alle startet, eller ville noen hundekjørere funnet på noe helt annet, spør King.

Han mener de lengste løpene fungerer som motivator og underholdning for mange av de som kjører de kortere distansene.

- Mange drømmer kanskje om å kjøre de lengste løpene, at det kan være oppnåelig, men at de ikke får det til av en eller annen grunn. «Jeg kan ikke ta meg fri fra jobben», eller «jeg tror ikke jeg får trent hundene mine nok». Forklaringene kan være mange. Min personlige mening er at hvis du har trent spannet ditt godt nok til å kjøre det korte Finnmarksløpet, så kan du kjøre det samme spannet i de lengste løpene. Det handler om administrasjon og utførelse, sier King.

Han mener at mange lurer seg selv hvis de tror et hundespann kan fullføre et løp som det korte Finnmarksløpet, men ikke det lange.

- Det er feil. Det betyr derimot at du kanskje ikke har lyst, eller at du ikke vet hvordan du skal gjøre det. Men det betyr ikke at hundene dine ikke er fysisk forberedt til å gjennomføre det, sier King.

- To ulike løp på grunn av hviletidspotten

King mener Finnmarksløpets lengste distanse sammenlignet med den kortere distansen er forskjellige på grunn av den obligatoriske hvilen.

- På grunn av den obligatoriske hvilen i den korte klassen og mangelen på hvile i den lange løpet, så er dette to veldig ulike konkurranser. Jeg synes det er ironisk og interessant at jo lengre løpet er, jo mer redusert er behovet for å fortelle kjørerne hvor lenge de skal hvile. Og at jo kortere løp, desto mer har vi som gruppe behov for å bli fortalt hvor lenge vi må hvile, sier King.

Han har over tid sett en utvikling i sporten hvor trenden har blitt å hvile mindre og kjøre lengre strekk.

- Som gruppe trenger vi parametere. Jeg liker ikke ideen om at løpsadministratorene skal settes i en posisjon hvor de må fortelle kjørerne at «din hund er for sliten, men din hund er ikke det», og «du kan kjøre, men du kan ikke». Hvis vi ønsker frivillig arbeid på løp så kan vi ikke utsette folk for en slik rolle. Det må være enkelt og klart, hvilket er hva obligatorisk hvile har bidratt med. Og jeg har aldri sett at obligatorisk hvile har straffet seg, sier King.

Han mener det er viktig å ha regler som sørger for at ingen spann kommer «stygge og utslitte» til mål. Noe som vil se dårlig ut for alle, selv om ingen regler er brutt.

- Dette må forebygges. Derfor er en standard viktig, og den må forbedres. Og sett ikke en frivillig i en posisjon hvor de må ta dommeravgjørelser. Gjør hjemmeleksa, se på gjennomsnitts-hviletiden på pallvinnerne på de siste løpene, og der har du hviletidspotten. På et løp som lange Finnmarksløpet (100 mil i 2011), vil det si at den obligatoriske hvilen bør ligge på over 50 timer, mener King.

 

Kritisk til veterinærpriser

King mener veterinærprisene som hundekjørere mottar etter et løp er problematiske.

- Kriteriene for godt dyrestell må være en standard, ikke et unntak. Det er stor ironi i å gi prisen for det beste dyrestellet til én kjører, og den store seieren for å ha kjørt først i mål til en annen, sier hundekjøreren.

Han mener også  at størrelsen på spannet i mål bør være viktig.

- Og jeg mener det blir feil å gi en veterinærpris for beste dyrestell dersom man ikke kommer seg gjennom løypa med et stort og fint spann. Grunnen for at man får denne prisen må ikke være sentimentale eller symbolske. Hundestell er hvordan du administrerer stell. Mat og hvile er stell, og standardene for stell må være utrolig høye, sier King.

Han mener det positive med sporten er at det finnes regler som skal beskytte dyrevelferden og sportsånden. 

- Likevel er det noe ironisk over at det er førstemann over mål som vinner den største premien og all ære. Det er nesten en selvmotsigelse, sier King.

 

Hundekjøring som sport er underholdning

Iditarod-veteranen mener hundekjøring i konkurranser er underholdning for både publikum og kjørere.

- Det ligger i menneskers natur å fortsette å presse i konkurranser. Og jeg har ingen problemer med at man utmerker seg, men i langdistanse må vi derfor ha parametere. Det kan gjerne være obligatorisk hvile, sier King.  

Eller noe han vet aldri vil bli godtatt:

- Hva hvis kravet for å kjøre ut av sjekkpunkt var at hundene skulle kunne gå ut av halmen kun på verbal kommando? Først da kan man droppe obligatorisk hvile. De sier jo hele tiden at hundene elsker det de gjør, vel – hvis de elsker det så høyt, så vil de også reist seg fra halmen. La oss kalle spade for en spade, sier iditarodveteranen.  

Han forteller at man på løp som Kuskokwim 300 i Alaska har økt hviletidspotten, mens Kobuk 440 har en hviletidspott som kjørerne selv må administrere hvor man klokkes inn og ut av sjekkpunkt.

- På Kobuk 440 så stopper ikke kjørerne mellom sjekkpunktene uansett fordi det er så mange fordeler med å stoppe på sjekkpunkt. Både for hundene og dem selv, med tanke på utstyret og tilgangen til team og folk. Så det jeg forsøker å si til de som ikke ønsker obligatorisk hvile, det er at en parameter må innfris, sier King

Som for eksempel at hundene reiser seg fra halmen av fri vilje.

- Vi kan ikke tvinge hundene til å løpe. Jeg tror ikke vi gjør det, men om man ikke sørger for og sikrer den beste velferden i løpene, så kommer en tsunami uten forvarsel. Og den skulle du gjerne likt å vite om før den kom, avslutter Jeff King.

 

Dette intervjuet ble gjort på opptak i Alta av Trude Liverød i 2011 - og skrevet ut i 2022. Jeff King har godkjent intervjuet, som nå er trukket fram for både refleksjon og et tilbakeblikk på utviklingen i norsk langdistanse.