─ Jeg trener hundene slik at de får tillit til at det lønner seg å høre på meg, at da skjer det gode ting, sier Hilde Askildt. (Foto: Inger Ellen Eftevand Orvin)

Hvordan gjøre en talentfull hund god?

Det er spørsmålet Hilde Askildt har stilt seg gang på gang etter at hun som helt uerfaren hundekjører overtok St. Petter. En hund som var stor på alle måter, som hun uttrykker det, en kapasitet som for all ettertid satte standard for hvordan hun mener at en god lederhund må være.


Og han la lista høyt. Stødig som Dovrefjell bare stod han der framme under oppstart, og holdt lina helt stram. Og når spannet kom i gang, bare gikk og gikk han. Kjapp og lydig. En glad hund, godt innlært, St. Petter visste hva dette handlet om. I to sesonger fikk hun beholde denne kjempen av en hund, så skulle hun stå på egne ben. Det var da Junior kom inn i livet, en valp av eget oppdrett.

Hilde Askildt er utdannet redningshundinstruktør, og hadde fra debuten som hundekjører med seg noen prinsipper for trening av hund som hun trodde fullt og fast på. For henne var det naturlig å definere et helt klart mål der framme. Videre å dele dette i delmål, bestående av mange momenter som alle skal være befestet før du går videre i treningen. En sunn og sterk grunnmur, det er punkt én, og hun jobber konkret for tillit og trygghet mellom hund og hundekjører. 

 

Hilde Askildt beskriver Junior (nærmest Hilde) som suveren, selvsikker, veldig rolig - I alt en svært spesiell hund som har satt sine spor. (Foto Privat)

 

Junior ble en hund som var til å stole på

- Fra første dag i spannet hadde han helt stram line, han krummet ryggen og gikk på, og fylte en viktig plass hos meg. Han har alltid hatt en vanvittig ro over seg, det kunne være fullt kaos i startområdet, men han la seg på startstreken, sanset og klar. På flere sisteetapper trasket han alene der framme, med en arbeidsmoral som er ubeskrivelig. Var det nødvendig, satte han galopp, og med fart og styrke fikk han oss gjennom alt. Jeg er takknemlig og ydmyk over å ha fått samarbeide med en slik hund, sier Hilde Askildt. 

Hun har aldri opplevd at Junior har gitt henne grunn til å tvile på at han skulle klare det. 

- Men å låne han bort, det var det ingen vits i, sier Hilde. Da bare stod han der, i beste fall, jobbe var uaktuelt.

I dag nyter Junior seniorlivet hjemme hos Hilde. Han klarte aldri å hente seg skikkelig inn etter sitt siste løp, det var som om han på et vis la igjen sitt energioverskudd der ute i løypa. Nå bor han inne, og forteller valper og unghunder at han helst vil ha fred. Ofte går han løs utenfor huset, og når Hilde sitter ved kjøkkenbordet, kan hun se at han har lagt seg til utenfor den enden av huset som hun befinner seg i. Flytter hun seg, flytter Junior etter. Intuisjonen som kjennetegnet han som løpshund, er der fortsatt. Han senser hvor hun er.

Hvordan kommer man så dit, at en hund så tydelig uttrykker at «det er deg jeg vil jobber for»? 

 

Hilde begynte å kjøre med hund i 2002. Hun ble første kvinne som vant Finnmarksløpet begrenset klasse i 2005, og første kvinne på pallen i åpen klasse, Femundløpet 600 km 2006. I 2014 kom hun på andreplass I FL 500. Parallelt holder hun kurs for redningshundinstruktører. (Foto: Inger Ellen Eftevand Orvin)

 

- Min styrke er å lære dem hva som lønner seg 

I sommerhalvåret bruker hun mye tid til på å gå tur sammen med hundene sine. Der trener hun på elementer hun kan få bruk for til vinteren, der skapes kontakt. Det handler om mental styrke, jo flere opplevelser de utsettes for som individer, jo tryggere blir de. De mestrer stadig mer, og utfordringer blir ikke noe nytt. 

- Jeg trener hundene slik at de får tillit til at det lønner seg å høre på meg, at da skjer det gode ting. Derfor ber jeg dem om ting de ellers ikke ville ha gjort, og legger inn utfordringer som for eksempel å klatre i ur, gå gjennom vann eller krype gjennom rør. Det handler om allsidig samvær og momenter av lydighetstrening som gjør at de tørr å gjøre det jeg ber dem om, selv om de helst ville valgt det bort, sier Hilde. 

Hun legger vekt på opplevelser og mestring av nye utfordringer, alt som kan være overførbart til livet på lina. 

- Det skal ikke være nytt for dem at jeg ber dem om noe de selv ikke ville ha kommet på å gjøre. Det kan være å gå over en skavl, over åpent vann, eller inn i mørket. Nytten av å være sammen med dem, er stor, sier Hilde. 

Hun vil selv være den som lærer unge hunder nye ting, hun vil ikke at de skal være avhengige av å ha en annen lederhund ved siden av seg for å lære.

 - De kan gjøre seg mange erfaringer ved å gå ved siden av en «gammel» lederhund, men da lærer de på den måten hunden ved siden av går – de assosierer en lyd med å bli trukket med. Jeg ønsker å legge et grunnlag som gjør at hunden tror på meg hver gang jeg ber om noe. Det skal ikke være rom for egne valg. Derfor liker jeg bedre at jeg styrer innlæringen, enn at en annen hund gjør det, sier Hilde.

 Hun starter derfor opplæringen med å gi hunden erfaring i hvordan hun ønsker å ha det.

- Hvis ikke vil det være urettferdig å forlange det.

 

Hilde Askildt legger vekt på opplevelser og mestring av nye utfordringer, alt som kan være overførbart til livet på lina. (Foto: Inger Ellen Eftevand Orvin)

 
Også det å jobbe når de er slitne, må trenes på

- Men det er du som hundekjører som må se at de er slitne før det er for sent å be om en kilometer til. Det forutsetter at du kjenner hundene dine godt, og vet akkurat hva de mestrer. Hunden skal også lære å stole på at du kun vil be den om noe du vet at den klarer.

Som trekkhunder vil hundene møte varierende underlag, som overvann, is og grus. Hilde har den formening at den mentale treningen settes i investeringsbanken, til dager da de vil bli slitne, oppleve dårlig vær eller må brøyte seg vei i tung snø. Det er da de skal ha mental styrke til å gå og gå, og til å være en del av sin gruppe, sammen med hundekjøreren.

Hildes hunder vet også hva de ikke får lov til og ikke. De får ikke lov til å gnage, bråke, hoppe eller komme brautende ut av hundegården. 

- For at læring skal skje, må jeg etablere et godt miljø. De skal ikke være redde, frykt overstyrer evnen til å ta inn læring, men jeg tror ikke det nytter bare med positiv feedback. Iblant er jeg nokså kvass. I mange situasjoner skal jeg kunne si nei til dem der framme i spannet, og de skal vite at det nei’et lønner det seg å høre på, sier Hilde.

Konkret trener hun blant annet ved at hun ved et «uhell» mister et kjøttstykke foran en hund. Når den prøver å ta det, følger et klart nei og en kjapp og konsis berøring, som om hundemor skulle gitt en ubehagelig tilrettevisning. Når hunden backer ut av situasjonen, får den en godbit fra lommen. Den får fremdeles ikke røre kjøttet – det er reaksjon, oppmerksomhet og ro som belønnes. 

- Jeg vil ha en høflig og avventende hund som spør meg om hva som er greit, sier Hilde.

 

 

Debatt
Hello Musher oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.