Er du klar for løp? Fortell raskt om årets forberedelser. 

- Ja nå fikk vi tatt veterinærundersøkelsen i siste liten her, og vi er akkurat ferdig med depotpakkingen. Formen min har vært bedre, men det var kanskje for 30 år siden - litt usikker. JA, kona Siri nikker her. Det har vært gode forberedelser denne sesongen. Snøen kom sent, men jeg har stått på slede siden romjula. Løpsspannet trener jeg selv og treningen er egentlig litt todelt. ATV fram til jul hvor jeg fikk kjørt langt. Myrene var frosset og vi hadde noen veldig lange turer på mellom 100 og 120 kilometer. Så har det blitt mange 40 -50 kilometersturer innimellom. Jeg har en idé om å kjøre langt fram til jul og deretter spisse formen med å korte distansene ned. Nå er jeg pensjonist og har bare én ting å gjøre, og det er å trene hund. Før måtte treningen tilrettelegges i sammenheng med resten av livet, mens nå kan jeg velge treningsstrategi fra øverste hylle. Vi flyttet fra Hedmarken til Tufsingdalen, og her er det gode forhold. Kona sier treningen jeg gjør er rent instinkt. For det hender ofte at jeg bare skal ut på en liten planlagt femmilstur, men ender opp med å komme hjem langt på natt. Da har jeg kjørt 10-12 mil fordi jeg koser meg på sleden. Ofte ender jeg opp i elendige løyper, men blir jo kjent i fjellet.

Hva har du gjort annerledes i år og hvorfor?

- I år har jeg vært litt flinkere til å gjøre det jeg tror er riktig. Jeg har strukturert treningen bedre, og har ikke dratt ut på fullt så mange «heisaturer». Her for litt siden skjedde det likevel. Jeg var ute under uværet «Gyda», og da ble det etter hvert vanskelig å kjøre mot vinden. Vi mistet retningen i mist 30 sekundmeter, midt på natta på store Femund. Så forsvant plutselig skydekket og jeg så et stort kjent fjell. Jeg visste igjen hvor vi var, fikk justert kursen og vi kom oss hjem. Dagen etter, ute i hundegården merket jeg forskjell på hundene under fôringa. De nærmet seg på en annerledes måte og jeg tror et nytt bånd mellom oss var knyttet. Slikt er fint.

 

Hvem er dine nøkkelhunder i spannet, og hvorfor? - fortell.

- Det må være Per (4,5) og tispen Skygge (6). Per er lederhunden som gjør det meste, den flinkeste hunden jeg har. Ikke et syn for guder da, litt stutt i ryggen og tung i hodet. Ligner en Border Collie. Jeg stoler på Per. Skygge gjør stort sett det samme som Per. Ei lita snipe av ei tispe. Spiss i trynet og mager skrott - men veldig rask. Lav forbrenning og litt forsiktig hund som våkner i spannet. Mor til et kull som ble veldig bra. Jeg starter nok Femundløpet med Per og broren Skurk i led. Skygge skal få gå bak til ut i løpet.

 

Hva skal du fôre hundene dine med og hva slags snack bruker du i løp?

- Jeg kom akkurat inn, full av sagspon etter å ha laget til fôr til løpet. Jeg skal snacke med laks, kjøtt og snacke-pølser fra VOM & Hundemat. Fullfôringen blir med kjøtt og noe tørrfôr. Til å begynne med er jeg litt «knipere» med fôringa, de skal ikke spise så forferdelig mye i starten. Så øker jeg på med mer ut i løpet. Jeg har aldri brukt så veldig mye tørrfôr på løp - men husker jeg kjørte et Finnmarksløp med bare tørrfôr og fett. Men da hadde vi andre typer hunder. Alt har endret seg. Hundene var mer polare den gang.

Har du noe utstyr du bruker på løp som du vil trekke fram som du er spesielt fornøyd med?

- Ja det må være hodelyktene mine. Ei Lupinelykt og ei fra Gemini. Jeg husker de digre tunge batteriene vi hadde hengende på brystet i sin tid. En gang tok batteriet fyr inni jakka! Det var jo revolusjonerende godt lys da. Likevel setter jeg pris på de moderne lyktene. Så er det NEOS-fotposene jeg har utenpå nesnalobbene. De liker jeg. Og jeg må heller ikke glemme lua mi som Siri har strikket til meg. Hjemmelaget i ull med flis inni.  

 

Hvilke ambisjoner har du - hva drømmer du om å oppnå og hva tror du at du vil oppnå?

- Jeg har sett på resultatlista og studert hvilen der. Og har innsett at jeg nå er det svakeste leddet i spannet mitt. Før var jeg det sterkeste ledd. Så hvordan legge opp løpet med kjøring og nok hvile - det vet jeg ikke helt enda. Det går jo greit de første 25 milene, så kommer utfordringene. Løpet får jeg rett og slett ta deretter. Jeg fikk jo slag for fire år siden og skulle kjøre Femundløpet etter at jeg kom meg igjen, og da hadde jeg ordnet meg en scooter-pulk med madrass for å kunne hvile sammen med hundene heller enn i bobilen. Når jeg kom til et sjekkpunkt fikk jeg beskjed fra sjekkpunktlederen av jeg ikke fikk bruke den på hans sjekkpunkt. Men så ble vi enig om at det egentlig ikke var hans sjekkpunkt og jeg fikk lov likevel. Skal jeg innrømme hva jeg drømmer om, som jeg vet ikke er realistisk - så er det å vinne hele løpet. Men det er jo bare når sola skinner. Klokka fire om natta er nok ikke det realistisk. Dette er det første løpet jeg tror jeg kan fullføre etter slaget jeg hadde. Har jo prøvd en gang før, men møtte demoner og måtte bryte. Konklusjonen er vel at jeg ikke vet annet enn at jeg kan kjøre hund og at jeg skal gjøre så godt jeg kan.