Om noen følger med, så vil de kanskje undre seg litt. Men alle er opptatt med sitt. Han går bort til sleden og tar opp en plastkopp med lokk. Så går han ned mot elvekanten, det er vekten av gode minner han bærer. Skaresnøen er litt uforutsigbar i dag, noen skritt blir tyngre enn andre. Han stopper der, ved elvekanten. Setter hælen mot skaren og trør til. Tar av lokket og strør asken ned i hullet, før han vipper skarebiter tilbake med tåspissen. Ingen ser og ingen hører der i grålysningen. Men tårer på en godt voksen manns kinn forteller en historie som er verdt å fortelle. Historien om Mira.

Hun var en knøttliten tispe som gjorde lite av seg i alle sammenhenger. Unnselig, er ordet Kjell bruker. En hund han hadde byttet til seg som valp mot noen fôrsekker, fra et bråkekull eieren gjerne ville bli kvitt. Han hadde ikke brukt noe som helst tid på henne utover vanlig trening i spannet. Som halvannenåring gikk hun inn til en femteplass på Femundløpet i Ronny Frydenlund sitt spann, og ja, hun hadde jobbet jevnt og trutt. Året etter tok Kjell henne med til Finnmarksløpet. En spannhund som han håpet skulle gå til mål. 

Omstendigheter en ikke rår over må stadig takles når en kjører med hund. Så også under dette løpet, om enn i noe større monn enn Kjell hadde kunnet forutse. På Skoganvarre måtte han sette ut flere av sine ledere, hannhunder som hadde forfrosset sine edlere deler. Da den siste av hovedlederne trødde i en issprekk og knakk foten på Tanaelva, en kilometer ut fra Levajok, var det en motløs mann som snudde spannet for å ta henne med tilbake til sjekkpunktet. 

- Jeg stod der en god stund og spekulerte på hva jeg skulle gjøre, minnes Kjell, som så det ene spannet etter det andre forsvinne utover isen. Til sist var han eneste – og siste spann igjen. 

Det var den dagen Mira skulle bli en stjerne. For han måtte jo bare prøve. Mira ble satt fram, i singel led for første gang. 

- Det var rett og slett helt sprøtt, sier Kjell. Foran seg hadde han det som skulle bli en av hans aller beste hundekjøreropplevelser. Mira trakk på. Så fort hun så et annet spann foran seg, økte hun farten, og passerte spann etter spann. Siste spann ut fra Levajok gikk over mål til en fantastisk 6.plass. 

Det hører med til den løpshistorien at i det som Kjell husker som «styggvær», klatret Mira over en kneik, gav litt etter på farten, og dermed slapp en av hannhundene bak til, i det som så fint kalles en «tjuvparing.» Og valper ble det, solide etterkommere som bar morens gode gener og ble lederhunder på kennelen.

Kjell tror på ros som den eneste sikre metoden for å øke selvtillit. Det gjelder både dyr og mennesker. Høy stemme og kjefting – nei, det har han ingen tro på. Mira fikk mye ros, og naturlig nok ble det en helt annen kontakt mellom de to etter dette løpet. Hun var med på alle hans beste plasseringer, og ble etter hvert rett og slett bortskjemt. En gårdshund som fikk gå løs. I spannet hadde hun funnet sin plass, det var foran. Sånn var det med den saken.

Mira kunne man stole på. Kjell, som jobber med rusavhengige på Frankmotunet, forteller at Mira dro nybegynnere gjennom storm etter storm på Femundløpet. Det var trygt å sende dem ut med Mira.

Så kom den sesongen da han syntes Mira var blitt for gammel til å kjøre lange løp. Ikke hadde hun vært med på alt av trening heller. Mens han småstresset rundt og pakket bil til Finnmarksløpet, var det tydelig at hun fulgte med. Hun skjønte. 

- Da jeg satte meg inn i bilen, satt hun der. Hun hadde hoppet inn og satt seg i forsetet. Så da tenkte jeg at - ok, du får bli med da, sier Kjell. 

Og Mira ble med. 10 år gammel. Med sine litt slarkete håndledd gjorde hun jobben, til Levajok 2. Da insisterte veterinærene på at nok var nok, selv om hun ikke viste tegn til å ha det vondt.  

- Farten gikk betraktelig ned etter at jeg hadde tatt henne ut, sier Kjell.

Det startet på Levajok. Det sluttet på Levajok.

Historien er hentet fra boken "Min Lederhund", skrevet av forfatter Inger Ellen Eftevand Orvin.