Siden 70-tallet har hundekjøring vært en lidenskap. Og for Trond har interessen for trekkhunder handlet om å finne ut hva som bor i hvert individ.
 
- Jeg husker Jan Reinertsen i Seleverkstedet kommenterte det en gang. At jeg var svært aktiv uten å være løpsinteressert. Grunngreia mi er nok også naturopplevelsene, sier Trond som er bosatt i Gausdal med samboer, sauer og kanskje den aller siste flokken sledehunder, i sitt snart 50 år lange hundekjørerliv.
 
- Jeg har holdt på lenge. Er 70 år nå. Og jeg har sett mange såkalte «døgnfluer» opp gjennom årene. Folk som skaffer seg 15 - 20 bikkjer for å vinne løp. Så går det noen år, og alt blir for kostbart. Det blir for krevende og de kvitter seg med alt. De sitter ikke igjen med et 6-spann engang. Slikt er vel resultat av at konkurranseaspektet står sterkere enn alt annet som hundekjøring også er, sier Trond.
 
Han er direkte. Snakker fra levra. Om gamle tider, nye tider og ting han faktisk reagerer på i dagens hundekjøring.
 
- Jeg har sett hundekjørere i fjellet. Kjempefine dager. Da man kan kjøre uspora over alt innover vidda. Så har folk jaggu meg musikk på ørene! Hva er greia med det? Selv må jeg ha alle sansene operative når jeg kjører med hundene, ler Trond.

Viktig med respekt for historien

I 1975 ble Trond medlem av Norsk Siberian Husky klubb. Og hjemme har han hele samlingen medlemsblader, noe folk gjerne oppsøker han for å lese i når de lurer på noe tilbake i tid.
 
- Det ligger mye historie i hundekjøringen på mange plan, og jeg mener man skal være ydmyk og ha respekt for historien. La si det kommer inn en person i et lokalt hundekjørermiljø, eller samfunn hvor hundekjøring er bærebjelken. «Her skal jeg revolusjonere!». Men kanskje ligger det noe veldig viktig bak måten ting gjøres på. Kanskje er det områder som kan brukes til hundespann hvor det er jobba i årevis med grunneiere for å kunne bruke. Det er bare ett eksempel, men det er viktig å ha med seg det historiske perspektivet når man kommer inn i noe etablert, være ydmyk, sier Trond.
 
Han forteller at han selv flyttet til Gausdal for 23 år siden, ikke med luen i hånden, men at det ble spurt om «hver en kvist» som skulle ryddes i en løype - og at det ble skapt mye velvilje fra grunneiere og andre på den måten.

- Siberians er mer egenrådig enn alaskahuskyen

Trond forteller at han stort sett har hatt både alaskahusky og siberians parallelt, og forteller at de to trekkhund-typene kan være både like og samtidig ganske forskjellige når det kommer til egenskaper.
 
- Siberians er mer egenrådige. De er særere når det kommer til å «komme inn i skallen» på dem, og atskillig mer selvstendige. Det er en såkalt urhund som har større nærhet til ulven, og akkurat dette er nok den største forskjellen, forteller Trond.
 
Og er det en siberian som kommer seg løs, så er den fort på rømmen. Og det skal ikke mange døgn til før hunden kan bli ganske så sky for sin egen eier.
 
- Slikt opplever man knapt med en alaskahusky. Da jeg bodde i Hakadal husker jeg det var en hundekjører som mista en siberian som var på rømmen lenge og den ble sky. Vi snakket om å muligens få den skutt. Jeg minnes den etter lang tid dukket opp hjemme hos Robert Sørlie som fanget den. Og jeg har sett forskjeller på disse to trekkhund-typene allerede på valpestadiet, sier hundekjøreren.
 
Han forteller om siberian-valper på tur som flyr alle veier på egenhånd, og at mye ble mer lettvint når alaskahuskyen kom på banen.
 
- Jeg slapp et siberiankull løs for å gå tur med dem i skogen, og småtassene løp i fem retninger og borte ble de. Jeg er faktisk veldig forsiktig med å slippe hundene mine løs generelt sett. Har sauer selv og vi tar hensyn. Til syvende og sist er det stort sett individforskjeller jeg ser - og det er individuelle egenskaper fra hund til hund, om det er en alaskahusky eller en siberian. Fordelen med en alaskahusky er nok at den er lettere å ha. Mindre jaktinstinkt og mindre egenrådig. Likevel er det noe fascinerende med denne egenrådigheten også. Jeg har hatt mange gode siberian-ledere, og fy fader de er robuste, sier Trond. 

Aldri krysset alaskahusky med siberian

Når Trond har avla opp gjennom årene, har det handlet om egenskaper og gemytt. Og vennlig atferd innad i flokken.
 
- Og i tillegg selvfølgelig avl på trekkegenskaper. Når det kommer til siberian og utstilling så er ikke det min greie. Utstillinger har jeg vært med på, men jeg har aldri hevdet meg med mine trekkhunder. De er for luftige, slanke og høyreiste. I tillegg har de ikke dyp nok brystkasse. Det er forskjellig oppfatning når det gjelder standard. En destruktiv ting spør du meg. Se på mange hunderaser og se hva utstilling har gjort med den enkelte - hva det har ført til av problemer, sier Trond.
 
Skal han summere opp har han hatt omkring 120-130 siberians i årenes løp, og er det en annen fordel med hunderasen, så er det så og si null kroner i veterinærutgifter utenom de faste til vaksinering.
 
- Så har jeg nesten aldri brukt potesokker på siberian-hundene. Jeg vil si de generelt sett er er ganske nøysomme i matveien, mens alaskahuskyen er mer brutal i matfatet. Siberians er mer selvregulerende. Er de ikke i aktivitet, så spiser de mindre. Også når det er mildvær og varmt. De står gjerne over et måltid og holder seg  ganske jevne i vekta, forteller Trond.
 
Han forteller videre at han helt bevisst aldri har blandet de to trekkhund-typene.
 
- Rett og slett for ikke å få et dårlig rykte. Når man allerede blir beskyldt for ikke å ha reinrasede hunder med tanke på Zero-linjene fra Alaska, så ja - du skjønner. Og apropos Zero-linjene så var dette spennende hunder. Løpsvillige og positive hunder. Men noen mente bestemt at dette var en blandingsrase. «Hvordan står det til med blandingshundene dine» kunne jeg få slengt etter meg, og da skulle jeg i hvert fall ikke mikse selv. Da hadde det bare blitt vann på mølla, sier Trond.

Han mener miljøet rundt alaskahuskyen er mye enklere å forholde seg til og rausere enn i rasemiljøet.

- I rasemiljøet blander folk seg i avlen. Der skal det menes mangt. Slik er det ikke i alaskahusky-miljøet, sier han.

Oppstarten av Hakadal Sledehundklubb

Trond har brukt mye av sin tid på hundekjøringens «styr og stell» som han kaller det, i både Husky Klubben og andre steder.
 
Og skal han trekke fram viktige ting han mener har betydd mye når han tenker tilbake, så er det arbeidet som ble gjort i 1991 i stiftelsen av Hakadal Sledehundklubb.
 
- Vi hadde behov for hundeløyper, for det var ganske problematisk med skiløyper og trekkhunder. For å få dette til, begynte vi å snakke med grunneiere, og møtte mye velvilje. Så laget vi seminaret, som har vært i mange år, og som nå avholdes på Åstjern. Etter åtte år, valgte vi å flytte til Gausdal, men jeg må si det var gøy å få ting til, forteller Trond.
 
Så var det tiden da han laget vogner for barmark. Noe som satte fart i en ny måte å trene hund her til lands, før både ATV´n og den kjente Trollvogna.
 
- Det folk snekret selv var jo livsfarlig. Så jeg bygde to typer vogner. En som var 65 kilo og en på 120 kilo. Mener jeg laget 30 vogner. «Hafelvogna» ble den kalt, og de som måtte være igjen står nok på museum nå. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på mitt engasjement i hundekjørermiljøet, før Inge Bugge Knutsen tok kontakt og lurte på min historikk i forbindelse med en historiebok han skriver. «Trond, du har jo bidratt med noe stort for en periode», sa han - og da ble jeg litt kry, smiler hundekjøreren. 

Skulle egentlig slutte med hundekjøring

For to år siden bestemte Trond seg for å gi slipp på hundekjøringen. Hundene skulle få avgå med alderen, bli gamle og forlate på naturlig vis.
 
- Så gikk det en sommer, og jeg hadde en jævlig runde med meg selv. Så kom høsten, så snøen, og jeg kjøpte inn to tispevalper fra Anne Britt Aanstad og Hening Teigum. Så ble det også to hann valper fra Simen Bækken. Jeg ble så redd tomrommet, forteller Trond.
 
Forrige høst ble starten på siste krampetrekning. Ronny Frydenlund skulle selge Lumina, og Gnist, og Trond kjøpte begge.
 
- Jeg ble så «forelsket» i Lumina, så jeg satte et valpekull på henne. Fikk sju nydelige valper med hannhunden Malkin, fra Claus Grennes. Det ble seks tisper og en hannhund. Jeg har beholdt alle sammen. De er fire måneder nå, og dette er mitt siste sukk innen hundekjøring. Vet du, jeg får tårer i øynene når jeg er sammen med de valpene. For meg er det nok å ha den gleden, sier han.
 
Likevel er det ting Trond skulle ønske han hadde fått oppleve gjennom nesten 50 år på hundesleden.
 
- Jeg har nok ikke opplevd mange av faktorene som er viktig for å kjøre løp. Jeg kan jo få tårer i øynene av bare å se på Finnmarksløpet og Femundløpet, så det er nok en del av meg som skulle ønske jeg hadde deltatt på noe slikt. Men nei, jeg er nok ikke typen til å bruke hundene så ekstremt som det kreves for å kjøre de tøffeste og lengste løpene. Jeg har vært på mange tøffe turer, men har nok ikke det konkurranseinstinktet som skal til, sukker Trond.

 
Så hva kan du gi av råd til andre hundekjørere etter nesten 50 år med trekkhunder Trond?
 
Han trekker fram Benn, en litt umoden og stor hannhund med slengete kropp. En hund som var i kennelen mens Trond hadde mange hunder og han selv var litt utålmodig. Så han bestemte seg for å selge Benn.
 
- Så fikk jeg en så dårlig magefølelse. Jeg angret, jeg grein, og sa til samboeren at hun måtte ringe de som hadde kjøpt han. Få han tilbake. Jeg hadde gjort en feil. Jeg var knust, og vi var heldige som faktisk fikk kjøpe han tilbake, forteller Trond.
 
Og Benn, han kom seg, ble en knallgod hund for Trond i mange år.
 
- Han ble så god at jeg hadde to kull etter han. Han ble både bestefar og oldefar, forteller hundekjøreren.

 
Så noen ganger handler det bare om å gi hundene tid?
 
- Ja, rett og slett. Har du et godt emne, en god hund og ikke gjør for mange feil - så lykkes du. Det handler om framdrift og kontakt, sier han.
 
Og selv om historiene er mange, er det hunder som har lært Trond mer enn andre. Som en hund han en gang overtok. Hannhunden Gus, fra Zero-linjer.
 
- Han var ingen leder der han kom fra, men jeg så potensialet. Han ble en av de beste lederne jeg har hatt. Han hadde framdrifta og kontakten med meg. Han snudde litt på hodet, vridde på øra. Hadde et tydelig ønske om kontakt, forteller Trond.

 
- Vet du, jeg trives egentlig bedre sammen med dyrene enn sammen med folk. Og noen ganger - så skulle jeg ønske jeg levde for 150 år siden. Og verdien av hundekjøring for meg er langt utenfor det folk flest skjønner, og skal man holde på over tid så mener jeg det er viktig å holde seg innafor komfortsona. Ikke presse det for langt. Trivsel er tross alt viktig, avslutter hundekjøreren.