- Jeg kjente at beinet knakk. Fikk stoppet hundene og kjente panikken kom. Du vet beina mine satt bom fast for det pakket seg med kram snø mellom beina, sittedelen og skiene, forteller Ronny.

Han forsøkte å velte sleden som med all sin vekt veide minst 150 kilo. Sto på knærne og holdt seg fast. Ble så stående i minst 20 minutter før han kom seg løs.

- Jeg hadde ikke sjans å få veltet sleden. Jeg spadde og spadde for å få vekk den hardpakka snøen, og hadde det ikke vært for den «nye vinkelen» på foten, så hadde jeg ikke kommet meg løs. Jeg kjenner jeg får adrenalin bare av å snakke om det, sier hundekjøreren.

Så gikk GPS´n tom for strøm. Og da tåka kom, ble veien hjem plutselig vanskelig å finne. Det var spor over alt. Hjemturen beskriver han som de to lengste milene i sitt liv.

- Jeg hadde så jævlig vondt, klarte ikke å resonnere hvor jeg var. Jeg vurderte å ringe etter hjelp, men tenkte det bare ville ta lengre tid. Men jeg ringte kona Lilliane og ba henne komme ut for å hjelpe til med å ta av sokker og stelle hundene når jeg kom tilbake. Legen kontaktet jeg først dagen etter, sier Ronny.

 

Sjeleglad for rolige hunder

Han er i dag sjeleglad for å ha trent hundene på å være rolig og fattet når de får beskjed.

- Jeg trener hundene mine på å være stille og rolige når jeg stopper. Mange tror at et spann som bjeffer og rykker i linene har masse overskudd. «Se så glade de er». Hadde mitt spann rykket i lina, vært crazy og gira seg opp - så hadde denne hendelsen vært direkte livsfarlig, sier Ronny.

Han forteller at han har trent på nettopp ro i mange år.

- Senere utpå vinteren så behøver jeg ikke sette ned snøankeret. Og i slike situasjoner som denne så er jeg glad for at jeg har gjort den jobben med hundene, sier hundekjøreren.

Han mener et spann som hopper og hyler på lina ikke nødvendigvis er glade og fulle av overskudd som mange tror.

- Hyling og rykking er like mye stress og manglende kontakt. Jeg vil at hundene skal ha fokus på meg, sier Ronny.

 

Brudd i ankel og treningshjelp

Dette var sesongen hvor alt egentlig skulle gå på skinner. Med sponsormidler og gode hunder i trening var planene klar. Drømmen var å starte på Finnmarksløpets 1200-kilometer med 14 av 15 hunder i trening.

- Jeg visste at jeg var sårbar med tanke på antall hunder, skader og løp, men jeg har aldri drømt om at dette skulle skje. Legen sier 6-8 uker, men selv håper jeg på fire uker, kanskje fem. Til uka skal jeg opereres, men jeg håper jeg kommer meg relativt raskt på sleden igjen, sier hundekjøreren.

Han forteller at han nå har fått treningshjelp, og at mange har tatt kontakt for å hjelpe. En med mye erfaring, noen uten. Folk som har sagt seg villig til å hjelpe med å holde spannet i gang til foten har grodd.

- Jeg vil si jeg har et strøkent konkurranse-spann på toppnivå. De er rolige og forsiktige typer så dette skal gå fint. Jeg skulle gjerne trent minst 40 mil i uka nå, men klarer jeg å holde hundene oppe i 25-30 mil i uka, så er det redninga til lange Finnmarksløpet, sier Ronny.

Og er det noen av de som skal hjelpe til med å trene hundene som ikke vil kjøre slede, men som kan kjøre bil - er også det en mulighet.

- Da setter vi spannet foran bilen og trener sammen siden jeg ikke kan kjøre. Jeg får faktisk sommerfugler i magen når jeg sier dette og ser muligheter, sier Ronny.  

 

Håper på Femundløpet, men skal til Finnmark

Fornuften tilsier et kanskje for Femundløpet. Til Finnmarksløpet skal han.

- Jeg er jo ikke 26 år lengre, men håper å få deltatt på Femundløpet, rett og slett ta det helt rolig. Og får jeg nok treningshjelp, så skal jeg komme meg til Finnmark. Jeg har veldig god trening fram til nå. Det som er faren, det er for mange hull når det kommer til langturer og mengdetrening i tiden som kommer, sier Ronny.

Han er optimistisk og glad for at det gikk så bra som det gikk. Det kunne gått så mye verre. En episode som satt en støkk.

- Faen, alt var på stell - så skjer dette. Jeg har visst noen gullhår bak der, og trodde jeg hadde brukt dem opp. Men tydeligvis så vokser de ut igjen. Denne hendelsen var vel en fin balanse mellom gullhår og uflaks, og nå tenker jeg mest på det som gikk bra, sier Ronny.